Høyde 0
Overflaten er den levende verden over jorden, der enhver vandrer begynner. Det er den eneste egnen som intet folk hersker over alene: Alvar holder seg til de dype skogene dens, Hammerfødte til de kalde høydene dens, og Andrikene reiser citadellene sine der Overflaten ennå bevarer orden, mens ville og gjetede dyr gjennomstreifer resten. Fra Overflaten åpner portaler seg ned og opp til verdens skjulte egner: Arkitektenes underjordiske Helligdommer og kretsende Himmelborg, de udødes Huler, de umulige Bakrommene og Flammedyp nedenfor.
Overflaten er ikke ett landskap, men mange. Hete og kulde, vått og tørt, fjell og slette skifter fra sted til sted og deler verden ovenfor i atskilte biomer, hver med sin egen jord, sitt vær, sin vegetasjon og sine farer. De følgende avsnittene beskriver biomene en vandrer mest sannsynlig vil krysse.
Vidstrakte, gold sletter av sand og bar stein under en ubarmhjertig sol. Vann og skygge er knappe, dagene hete og nettene kalde, og det lille som lever her, har lært å klare seg uten alt. Nå og da får man øye på en villfaren Klangari i den åpne villmarken, vandrende langt fra enhver Helligdom.
Dype skoger av gamle trær, flekket lys og sammenfiltret underskog — skyggefull, lukket og lett å gå seg vill i. Disse skogene er Alvars skjulte hjem, som holder seg til dypet sitt og sjelden lar en fremmed finne stien.
Het, våt og overgrodd — et tett grønt villnis og, i lavlandet sitt, det stillestående vannet i sump og myr. Sivet og gjørma skjuler Myrmøll, våtmarkens tålmodige bakholdsjeger, så hold deg i bevegelse og godt langt fra de tette sivskogene.
Stripete ødemarker av rød stein og leire, tørre og brutt opp i klipper, flattoppede mesaer og bratte juv. Imponerende å se og vanskelige å krysse, med lite vann og lumsk fotfeste. Også her får man nå og da øye på en villfaren Klangari, som baner seg vei gjennom steinen langt fra enhver Helligdom.
Vidstrakte, åpne gressletter — milde, flate og de mildeste av overflatelandene, det mest sannsynlige stedet å finne fotfeste. Der slettene senker seg mot elver, innsjøer og havet, reiser Andrikene citadellene sine, for de er like hjemme i vannet som på landjorden.
De kalde høydene — frosne sletter og bratte, snødekte fjell der luften blir tynn og snøen aldri smelter. Dette er Hammerfødtes fødegrunn, som trives i kulden og i høyder som feller enhver annen.