Andrikene er Overflatens ridderorden — riddere nedstammet fra ender, svoret til en kodeks eldre enn noen av dem.
Hastighet 110% · Liv 100%
En Andrik er en tobeint ridder nedstammet fra ender: utstyrt med nebb, befjæret i sin ætts farger, med svømmehud på hånd og fot, bred over brystet og kraftig i beina. De bærer full platerustning smidd til skikkelsen sin — hjelmen formet til å romme nebbet — og fører et langsverd (nesten alltid navngitt) og et skjold. Seg imellom taler de i kvekking og trompetering: et virkelig og eldgammelt språk, der toneleie og rytme bærer betydningen, og fellesspråket lærer de for fremmede, idet de taler det med en neselyd og avhugget aksent. Rustningen deres er utformet for vann, og de svømmer raskere og lenger enn noe annet folk på Overflaten, selv i full rustning.
I slag er Andriker Overflatens beste tunge kjempere: disiplinerte formasjoner, uovertruffen rustning, understøttende kampmagi og en kodeksgitt visshet som ikke går i panikk. Men de er langsomme, forutsigelige og bundet av kodeksen sin — en Andrik stikker ikke en flyktende motstander i ryggen og angriper ikke en vergeløs, og en smidig kjemper på tørr, ujevn grunn kan holde seg foran den dagen lang. Vandreren som melder seg åpent og handler ærefullt, tilbys formell gjestfrihet og en redelig prøve i turneringen; den som vinner ved forræderi, huskes av hele ordenen, på skrift, for evig.
Andrikene har voktet de gamle arenaene kalt Smeltedigler fra før all levende erindring og reiser ved siden av dem sine befestede Citadeller — delt, motvillig, med Hammerfødte, som anser samme grunn for hellig av helt andre grunner. De er Overflatens tallrikeste ordnede vesener, og der Overflaten ennå bevarer en lov, er det for det meste Andrikenes lov.
De hevder at Vox Maxa er kodeksen: det bindende mønsteret for rett atferd — å holde sitt ord, hilse sin motstander, ta nederlaget med ynde, verne dem som ikke kan verge seg, aldri stikke i ryggen, ære de falnes navn. Turneringene de holder ved Smeltediglene, er æresretter der kodeksen prøves og foredles, og deres største mestere helgenkåres etter døden, navnene deres bevart i ordenens registre.