Hammerfødte er krigerklanene fra fjellene og de høye villmarkene på Overflaten.
Hastighet 75% · Liv 150%
Grønnhudede kjemper med blått blod, tunge øyenbryn, ravgule øyne og for det meste skallede, er Hammerfødte verdens fysisk mektigste folk. De bærer nesten intet og avviser all rustning, og deres eneste våpen er en stor tohånds klubbe av tre (som de svinger med én hånd). Kroppene deres er dekket av svake arr og tatoveringer som nedtegner bedriftene deres — et helt Hammerfødte-liv kan leses av huden. De er umåtelig sterke: et klubbeslag knuser skjold og bein, sår sinker dem knapt, de kan løpe og kjempe dagen lang, og de trives i kulden og i høyder som feller enhver annen. De er også støyende — trommer, krigsrop og sang går forut for dem — og lusker aldri.
Avstand, hete, flatt åpent terreng og kvikt fotarbeid er svaret mot dem: en Hammerfødte på avstand er langt mindre farlig enn en innen klubbeslagsvidde, og stormløpet dens kan en smidig kjemper vike unna. De er lette å hisse opp og vil ta imot nesten enhver formell utfordring til tvekamp. Beseir en med ære, og du vinner en aktelse som kan bli til vennskap; beseir den ved forræderi, og du arver en feide som overlever deg. Og kall dem aldri troll — ordet er en dødelig fornærmelse, besvart med vold.
Klanene forteller om en eldgammel tid da verden ble rammet av en stor hammer, og om forfedre som deretter gikk ut av fjellene. De lever som nomadiske klaner i teltleirer av lær kalt Drum-Camps, samles i tusentall ved sommerens Moots og ledes løst av høvdingene sine og av Drum-Mothers, de eldste sjamanene hvis ord alene krysser klangrensene.
Noen sier at Hammerfødte anser Vox Maxa for lyd — virkelig, perkusiv, kroppslig lyd. For dem er det å være støyende å bli hørt; å være stille er å bli glemt; og å være glemt er verre enn døden. Smeltediglene, de gamle arenaene der lyden runger sterkest, er den helligste grunnen som finnes — delt, motvillig, med Andrikene — og man tror at en kriger som dør i en av dem, forenes med den store lyden for evig.